Viktigste punkter
- Medlemsland kan ikke kreve ekstra arbeidstillatelser for arbeidstakere fra land utenfor EU som er lovlig ansatt i et EU-selskap.
- Søkere må fremlegge seks spesifikke dokumenter, inkludert et gyldig pass og bevis på helseforsikring.
- Tyskland krever et Vander Elst-visum dersom den grenseoverskridende utsendelsen varer i mer enn tre måneder.
- Belgia krever en LIMOSA-erklæring før en utsendt arbeidstaker fra et land utenfor EU starter midlertidig arbeid.
- Spania krever oppholdsvisum for utsendte arbeidstakere fra land utenfor EU dersom oppdraget varer i mer enn 90 dager.
Forstå Vander Elst-visumet
Selskaper som opererer i det europeiske indre markedet, har ofte behov for å utstasjonere arbeidsstyrken sin raskt på tvers av grenser. Når disse arbeidstakerne er ikke-EU-borgere, kan standard innvandringsregler stanse driften. Vander Elst-visumet løser dette problemet. Det gjør det mulig for en arbeidsgiver basert i et EU-medlemsland å midlertidig utstasjonere ikke-EU-ansatte for å levere tjenester i et annet medlemsland, uten å måtte innhente en ny, separat arbeidstillatelse for mottakerlandet.
Denne mekanismen gjør det praktisk å levere tjenester på tvers av grenser. Ved å fjerne kravet om standard arbeidstillatelse i vertslandet, sikrer dette rammeverket at bedrifter kan oppfylle kontrakter på en effektiv måte. Men selv om man unngår en full arbeidstillatelse, er spesifikke administrative trinn og obligatoriske dokumenter fortsatt nødvendige for å sikre lovlig innreise og etterlevelse.
Rammeverkets rettslige opprinnelse
Dette rammeverket har sitt utspring i en tvist som involverte Raymond Vander Elst, en belgisk rivningsentreprenør. I 1989 vant Vander Elst en kontrakt om å utføre rivningsarbeid i Frankrike. Han forsøkte å utstasjonere flere av sine marokkanske ansatte, som allerede hadde gyldige belgiske arbeidstillatelser, til den franske arbeidsplassen. Franske myndigheter protesterte, noe som førte til en banebrytende dom fra EU-domstolen (ECJ) i 1994 i sak C-43/93.
ECJ slo fast at medlemslandene ikke kan kreve ytterligere arbeidstillatelser for tredjelandsborgere som allerede er lovlig og fast ansatt i et EU-basert selskap som leverer midlertidige grenseoverskridende tjenester. Å tvinge en arbeidsgiver til å innhente nye tillatelser for eksisterende ansatte begrenser friheten til å yte tjenester over landegrensene. Denne dommen slo fast at en arbeidstakers juridiske status i hjemlandet må respekteres av vertslandet under midlertidige oppdrag.
Senere forsøkte enkelte medlemsland å begrense denne friheten ved å kreve at arbeidstakere måtte være ansatt i en minimumsperiode før de kunne utstasjoneres. ECJ tok for seg dette i en påfølgende dom i 2006, sak C-244/04. Domstolen presiserte at medlemslandene ikke har lov til å kreve en minimumsperiode med forutgående ansettelse før en arbeidstaker kan utstasjoneres under Vander Elst-ordningen. Dette betyr at en arbeidsgiver kan ansette en arbeidstaker fra et land utenfor EU og utstasjonere dem til et annet EU-land nesten umiddelbart, forutsatt at alle andre juridiske vilkår er oppfylt.
Kilder og videre lesning
- 01European Court of Justice Case C-43/93 Judgment vertexaisearch.cloud.google.com
- 02European Court of Justice Vander Elst Ruling vertexaisearch.cloud.google.com
